dro min fantastiske og umistelige mamma hjem til himmelen,
og livet og jeg ble forandret for alltid.
Det kjentes rett og slett ut som om grunnen jeg stod på ble revet bort under meg, og som om veggen jeg lente meg inntil plutselig forsvant. Mamma var den jeg gikk til med alt og den som alltid tok i mot meg når jeg falt - og i ettertid har jeg også innsett av mye av min trygghet i meg selv rett og slett var knyttet til mamma. Og når det rokkes ved selve følelsen av trygghet - ja da blir ting vanskelig.
For 2 år siden i dag døde mamman min, men jeg var også høygravid på overtid, og det som i all hovedsak hadde stått i hodet mitt de siste dagene var at nå MÅ jeg få ut den ungen, ja nå må jeg klare å få presset ut den ungen før mamma dør....noe jeg IKKE klarte....og det faktum at mamma faktisk ikke fikk møte Naomi var vanskelig å svelge og å akseptere og å forstå. Det hele var rett og slett ganske absurd, ja død og fødsel er vanskelige ting å kombinere følelsesmessig.
Mamman min døde av kreft, og man skulle kanskje tro at jeg på et vis var forberedt på at hun skulle dø siden hun var alvorlig syk, men det var jeg ikke. Nå skal det sies at det plutselig gikk veldig fort nedover med henne på slutten, men jeg var også ganske naiv i fohold til hele sykdommen hennes og var nok også litt oppslukt i min egen graviditet...men mest av alt så var mamma rett og slett udødelig i mine øyne.... hun hadde jo ALLTID vært der, og jeg kunne ikke se for meg et liv uten mamma....ja hvem kan vel egentlig det?!
Det er noe spesielt med mødre....
det er vel ingen som husker så mye som de og som vet så mye som de,
og på mange måter føltes det rett og slett som om hele barndommen min
forsvant med mamma...
Det var så mange øyeblikk og så mye historie som bare mamma husket og som bare mamma visste om som plutselig forsvant...
Og for de de av dere som kjenner meg er det ingen hemmelighet at jeg har hatt det veldig vanskelig de siste 2 årene etter at mamma døde, ja jeg møtte rett og slett veggen som man sier på godt norsk og jobber fortsatt med å prøve å finne en vei tilbake og en vei videre.
Men jeg er takknemmelig; takknemmelig for den fantastiske mammaen jeg fikk ha i 27 år og for det nære forholdet vi hadde. Jeg har vært heldig!
Men jeg savner mamman min....og på en dag som denne så kjennes det litt ekstra sårt og tomt.
Nå ble jeg veldig persolig på bloggen min i dag,
men jeg følte for å dele dette med dere fordi det er en så stor del av meg og den jeg faktisk er.
Og livet er vel tross alt ikke kun en dans på roser for noen av oss...
og selvom jeg liker å rømme inn i bloggverdenen og drømme meg bort i interiør og farger og kreativitet, så syns jeg også at det av og til er godt å se at dere andre også er vanlige mennesker på godt og vondt, med både gleder og sorger.